Trenger barn en kvinne og en mann som foreldre?

Jarl Jørstad var i flere tiår en av lederne i det norske psykiatriske miljøet. Han døde i 2006. I 1998 skrev han en kronikk i Aftenposten som fortsatt er meget interessant lesning.


Les kronikken på Aftenpostens nettarkiv.

Noen smakebiter fra kronikken:

Fra forskning og klinisk erfaring fra tusenvis av fagpersoner innenfor psykologi, inklusive psykoanalyse, og barne- og voksenpsykiatri vet vi at alle barn trenger både en mor (kvinne) og en far (mann) for å være sikret en normal psykoseksuell og psykososial utvikling. Det må nødvendigvis ikke være den biologiske far eller mor, selv om det er det vanlige, men både kvinnen og mannen har viktige roller i de forskjellige faser av et barns utvikling. Etter mange års arbeide som psykiater, psykoterapeut og psykoanalytiker vil jeg nevne et område som er lite kjent, men viktig. 

Den tidlige bindingen og avhengigheten av mor er livsviktig for oss alle de første årene av vårt liv. Den legger grunnlaget for hele vår senere utvikling og for vår trygghet på oss selv og andre. Men denne avhengigheten kan bli en risiko for både gutter og jenter hvis den ikke blir løst gjennom en gradvis frigjøring og selvstendiggjøring, hvor særlig de første fem-seks årene kan bli avgjørende. Puberteten er også en viktig periode fordi uløste problemer og bindinger fra barndommen da dukker opp igjen og får en ny sjanse til å bli løst.

En medvirkende årsak til at endel mennesker får store problemer eller psykiske lidelser senere i livet, er en umodenhet som skyldes en fortsatt uløst binding til den tidlige og "allmektige" mor. Det kan også få store konsekvenser for utviklingen av en trygg kjønnsidentitet - for gutten til mann og piken til kvinne. Noe av dette er velkjent for de fleste.


Utgangspunktet må være hensynet til barnet og barnets rett til å vokse opp med to foreldre, en mann og en kvinne. Det er ingen menneskerett å få barn. Det å være gode foreldre er den mest krevende og vanskelige oppgave vi kan få i livet. Det kan gi oss de største gleder, men også de største utfordringer og sorger. Fra lang erfaring i arbeidet med mennesker vet jeg også at barn kan brukes og misbrukes til å dekke voksne menneskers bevisste og ubevisste egosentriske behov på bekostning av barnets utvikling og behov.

♦ Utviklingen i Vesten har ført til en oppmykning av tidlige tiders stereotype kjønnsroller, men fortsatt er det biologiske og psykologiske forskjeller og sosiale roller som et barn lærer i en familie. Dette har stor betydning for barns utvikling til voksen kvinne eller mann, og for de rolleforventninger som de møter utenfor familien. Jeg vil derfor innstendig oppfordre politikerne til å bruke de kunnskaper og erfaringer som vi har, før reglene for adopsjon forandres.