Ideologien og retorikken bak ny ekteskapslov

Hva er de viktigste faktorene som har bidratt til at forståelsen av ekteskapet og barns rett til mor og far er blitt grunnleggende endret i løpet av noen få år? Hva fikk Stortinget til å vedta så grunnleggende samfunnsendringer uten en gang å ha utredet saken, uten å legge fram en stortingsmelding og uten å foreta konsekvensanalyser?


Denne artikkelen er et foredrag som Jon Kvalbein holdt i Bergen i slutten av oktober 2009. Det inneholder mye tankevekkende og informativt stoff. Anbefales på det varmeste!

• Les artikkelen som et PDF-dokument.

Ideologien og retorikken bak den nye ekteskapsloven 
 

Foredrag av Jon Kvalbein, oktober 2009


Den nye såkalte ”kjønnsnøytrale ekteskapsloven” ble vedtatt av Stortinget i juni 2008 og gjort gjeldende fra 1. januar 2009.  Hva er den ideologiske bakgrunnen for denne lovendringen? Og hvilken strategi og retorikk er brukt for å få gjennomslag for loven? Det er temaet for dette foredraget.


For å forstå drivkreftene bak den nye ekteskapsloven, vil jeg i første delen av foredraget gi en fremstilling og analyse av homobevegelsens ideologi og strategi. Denne bevegelsen har dratt fordel av en kulturliberal tenkning som har dominert Vestens kultur og massemedier gjennom flere årtier. Den andre delen av foredraget vil ta for seg hvordan kulturliberalismen, individualismen, feminismen og den progressive kjønnsforskningen har gitt sine bidrag til å undergrave det tradisjonelle ekteskapet. 

Den nye ekteskapsforståelsen representerer et radikalt brudd med tidligere forståelse av hva et ekteskap er, idet ekteskapet alltid har vært betraktet som en institusjon som gjelder mann og kvinne. Bruddet er skjedd oppsiktsvekkende brått.  I desember 2000 vedtok det hollanske parlamentet å gi par av samme kjønn rett til ekteskap, skilsmisse og adopsjon. Siden fulgte Belgia i 2003, Spania og Canada i 2005, Sør-Afrika i 2006 og Norge i 2008. Noen stater i USA har også innført enkjønnede ekteskap.


Den internasjonale homobevegelsen har vært en drivende kraft bak disse endringene. De homofiles strategi og retorikk har beveget seg over landegrensene, og kilden finnes i stor grad i USA.

Når jeg i dette foredraget bruker ordene homofil og homoseksuell, vil jeg presisere at disse betegnelsene omfatter både menn og kvinner som kjenner seksuell tiltrekning til personer av samme kjønn. La meg også understreke at de homoseksuelle ikke utgjør en enhetlig gruppe. De kan ha sterkt motstridende syn og holdninger. Mange hyller fri sex, men det finnes også kristne homofile som vil leve avholdende i samsvar med Bibelens etikk. Noen mener at deres legning er medfødt, andre mener at den er formet av oppvekstmiljøet, mens atter andre sier at de har valgt den selv. Noen sier at de sliter med legningen, andre er stolt av den. Men til tross for dette mangfoldet har den organiserte homobevegelsen hatt en forholdsvis klar profil –  som det er mulig å beskrive og analysere.


Kampen for såkalt ”seksuell frigjøring” fikk et gjennombrudd i 1960-årene. Men starten av homobevegelsen knyttes ofte til 11. juni 1969 da en gruppe homoseksuelle gjorde opprør mot politiet ved Stonewall i New York City. De homoseksuelle hadde på den tiden liten støtte, både blant politikere og i folkeopinionen.

På 1980-tallet kom AIDS-epidemien. Sykdommen ble opprinnelig betegnet som GRID (gay-related immunodeficiency desease) – fordi smitten ble knyttet til homoseksuell omgang. Mange av homsene hadde et meget stort antall seksualpartnere. Ifølge en amerikansk undersøkelse i 1973 hadde 43% av homsene mer enn fem hundre partnere i løpet av sin levetid. AIDS ble spredt hovedsakelig ved seksuell omgang, men også ved urene sprøyter eller blodoverføring. Epidemien utløste en frykt som kunne ha ført til katastrofe for homobevegelsen.

 

Homobevegelsens strategi

 

I februar 1988 holdt 175 ledende homoaktivister fra hele USA en viktig konferanse i Warrenton, Virginia, for å planlegge en strategi for fremtiden. Kort tid etter gav homoaktivistene Marshall Kirk og Hunter Madsen ut boka ”After the Ball: How America Will Conquer Its Fear and Hatred of Gays in the ‘90s”. Hvordan kan vi redusere frykten og vinne sympati, spurte de.

AIDS gir oss en mulighet til å beskrive oss selv som en diskriminert minoritet som trenger Amerikas spesielle beskyttelse, skrev de. Boka inneholder en strategi for dette, basert på psykologisk innsikt i propaganda og reklame. Markedseksperten Paul E. Randeau ved Regent University har i sin bok ”Selling Homosexuality to America” (2002) analysert deres strategi.

Det gjelder å endre folks tanker og følelser ved å bryte ned negative assosiasjoner til vår sak og erstatte dem med positive, skrev Kirk og Madsen. Vi bør bruke ordet ”gay” (som betyr livlig, lystig) som betegnelse på oss selv. Vi vil kjempe for ”gay rights” – homofiles rettigheter - uten å si noe om hva disse rettighetene er. Slik får vi folk til å tenke at vi er en diskriminert minoritet. Alle reklamefolk vet at dersom noe gjentas ofte nok, vil folk tro det. Kampen om begrepsbruken er viktig, for ordene styrer tankene våre.

En viktig strategi er også å få homoseksuelle til å fremtre for offentligheten som normale og sympatiske mennesker.  Bort med fokus på de mange seksualpartnerne og det utsvevende seksuallivet. Prøv å vinne innpass ved å opptre lite provoserende, så vil mulighetene for å ta nye skritt åpne seg etter hvert.

Nok en strategi var å fremstille berømte historiske personer som homoseksuelle – enten det var Sokrates, Leonardo da Vinci, Abraham Lincoln eller Jesus. Kirk og Madsen skriver at dette er nyttig av to grunner. For det første er de døde og ute av stand til å fornekte ”sannheten”. For det andre får de positiv omtale i alle lærebøker.

Samtidig bør motstanden mot homoseksuell atferd knyttes til personer som alle betrakter som negative. Hitler torturerte og gasset homoseksuelle til døde. Kirk og Madsen argumenterer slik: Kristne blir nødt til å ta offentlig avstand fra Hitlers behandling av de homoseksuelle, og slike erklæringer vil lede våre motstandere ut på en glidebane i retning av å anerkjenne de homofiles rettigheter.

Offentligheten bør få vite at homofili er medfødt, akkurat som kjønn og rase. Å diskriminere homofile er derfor like forkastelig som diskriminering av kjønn og rase.  Kristne institusjoner som tilbyr terapi til homoseksuelle som ønsker reorientering, bør motarbeides fordi de setter et negativt stempel på de homoseksuelle. Kristne som sier at homoseksuell atferd er synd, er årsak til at homoseksuelle blir mobbet, forfulgt og begår selvmord. Dette inntrykket ønsket homobevegelsen å fremme.

Enda en strategi var å få homoseksualitet omtalt i mediene så mye at folk ikke lenger reagerer. Med tiden vil folk bli lei og trekke på skuldrene. De blir trøtte av å finne motargumenter, og i neste omgang er kampen vunnet.

Medienes rolle

 

Massemediene har spilt en meget viktig rolle for homobevegelsen. Ikke bare fordi en uforholdsmessig stor del av journalistene er kulturliberale. Men også fordi mange homoseksuelle har ledende innflytelse i mediene. National Lesbian and Gay Journalists Association (NLGJA) er blitt en formidabel organisasjon i USA. På sin konferanse i år 2000 diskuterte de om mediene hadde plikt til å gi rom for synspunkter som gikk imot de homoseksuelles interesser. Nei, det var ingen grunn til å gi rom for intolerante mennesker i en sivilisert debatt. Dette var en utbredt oppfatning på konferansen.

Homobevegelsens strategi har lyktes. En rekke gallupundersøkelser har vist hvordan opinionen har endret seg dramatisk i mange land. Tradisjonell kristen tenkning om rett og galt er blitt erstattet med et samtykke-prinsipp: Det som to voksne vil gjøre seg imellom – hvor abnormt det enn måtte være – er OK, så lenge de ikke skader hverandre. David Kupelian skildrer i sin bok ”The Marketing of Evil” (2005) hvordan kulturliberale krefter har fremmet moralsk anarki forkledd som frihet.

Sterke krefter innen homobevegelsen arbeider nå for å undertrykke all offentlig kritikk av homoseksuell atferd. Den ytringsfriheten homobevegelsen har brukt for å fremme sitt syn, vil den frata sine kritikere. I Norge kom denne holdningen tydelig til uttrykk ved Homobevegelsens protest mot at Nina Karin Monsen fikk Ytringsfrihetsprisen i vår. 

Øivind Benestad har i en artikkel i Vårt Land 29. okt. pekt på at homobevegelsens kamp har gått i tre faser. Først dreidde det seg om en kamp for aksept, så en kamp for likestilling, nå en kamp for kriminalisering av dem som holder fast ved en klassisk kristen samlivsetikk. Til Vårt Land 21. oktober gav lederen for Åpen Kirkegruppe, Gard Sandaker-Nielsen uttrykk for håp om at «ungdomsorganisasjoner som diskriminerer, mister retten på statsstøtte». Den nye barne- og likestillingsministeren er Audun Lysbakken fra SV, et parti som har programfestet at trossamfunn med «middelalderske holdninger» skal miste reservasjonsretten og statsstøtten.

I årene som kommer vil vi nok få merke at de som vil trekke moralske grenser, vil bli anklaget for diskriminering og motarbeidet. Den grenseløse toleransen tolererer nemlig alt, unntatt nettopp grenser. Relativismen kan være kimen til en ny totalitær ideologi.

La meg nå rette et kritisk søkelys på retorikken som er brukt for å få gjennomført den nye ekteskapsloven.

                                                   

Manipulerende språkbruk

 

Språk kan brukes til å utøve makt. Ordene ”likestilling” og ”diskriminering” har vist seg å være særlig godt egnet som våpen for å bryte ned ordninger, sannheter og normer som hindrer menneskers frie livsutfoldelse. Disse ordene er slagkraftige fordi de utløser få motforestillinger. Likestilling er bra. Alt som truer likestilling, er diskriminerende og derfor forkastelig. Slik tenker vi. Men er dette sant – bestandig?

La oss først slå fast at likestilling er positivt i mange sammenhenger. Vi ønsker at mann og kvinne skal ha samme lønn for samme arbeid. Vi ønsker at ingen skal diskrimineres på grunn av rase. Sykehus skal ikke prioritere rike fremfor fattige. Alle barn skal ha lik rett til allmenn skolegang. Alle borgere skal ha samme ytringsfrihet og religionsfrihet.  Slik kunne vi fortsette. Her ønsker vi likestilling, ikke diskriminering.

Men nettopp fordi disse ordene har sterke følelsesladede assosiasjoner, kan de misbrukes som manipulerende våpen i en ideologisk strid.

Da departementet la fram forslag til ”felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par” var nettopp ”likestilling” og ”diskriminering” kjernebegreper i departementets argumentasjon. Det man ønsker er ”en likestilling mellom homofilt partnerskap og ekteskap”, leser vi. Departementet skrev: ”Det er ingen grunn til at ekteskapslovgivningen skal gjøre forskjell på folk ut fra en seksuell orientering.” 

Kapittel 4 som begrunner behovet for ny ekteskapslov, konkluderer – og jeg ber dere legge nøye merke til språkbruken: 

”Gjennom lovgiving har man ved tidligere endringer sørget for at ekteskapet gradvis har blitt løsrevet fra familien, fra kirkens innflytelse og fra undertrykkende patriarkalske tradisjoner. Gjennom en utvidelse av ekteskapsloven til også å gjelde likekjønnspar, kan lovgiver nå løsrive denne institusjonen fra det heterofile monopolet på ekteskapet. En slik utvikling kan betraktes som (foreløpig) siste ledd i en samfunnsutvikling der man søker å ivareta noen av de tradisjonelle verdier som kan knyttes til ekteskap og familie, samtidig som man bidrar til en utvikling mot et stadig mer rettferdig og mindre diskriminerende samfunn.”


Departementets språkbruk er manipulerende. Det tradisjonelle ekteskapet blir her knyttet til familie, kirke og undertrykkende patriarkalske tradisjoner – noe som det er viktig for departementet å løsrive seg fra. Departementet  vil ”løsrive” ekteskapet fra ”det heterofile monopolet på ekteskapet”, stod det.  Å tale om ”monopol” her, er meningsløst. Det er et faktum at ekteskapsbegrepet er knyttet til mann og kvinne. Bare ekteskapet mellom mann og kvinne er beskyttet av menneskerettighetene. Det dreier seg om en forskjellsbehandling som er biologisk, historisk, sosiologisk og saklig begrunnet. 

En av språkets viktigste oppgaver er å diskriminere, - i betydningen å gjøre forskjell på, sondre, skjelne.  Det er ikke diskriminering å bruke ulike ord på forhold som er vesensforskjellige. En katt er noe annet enn en hund. Et ekteskap er noe annet enn et partnerskap. Et partnerskap kan aldri bli et samliv med egne felles barn. Intet barn er frukt av et homofilt samliv.

Det er viktig for et samfunn at forskjellen på ekteskap og partnerskap opprettholdes, både språklig, juridisk og i folks bevissthet. Ikke minst for barnas skyld.  I FNs barnekonvensjon blir betraktet som et barns rett så langt som mulig å kunne vokse opp med sin biologiske mor og far. 

Men homofile par kan da være like gode omsorgspersoner, får vi høre. Mange heterofile ekteskap går jo i oppløsning og gir ikke barna gode oppvekstvilkår. Til det får vi svare: Det er et tragisk faktum at mange ekteskap ender i skilsmisse. Men det er likevel den beste samlivsform vi har. Samlivsbrudd mellom heterofile
samboere er 3-4 ganger så vanlig. Og ti år etter at man har flyttet sammen er sannsynligheten for at det er skjedd samlivsbrudd mellom lesbiske i partnerskap tre ganger så høy som for ektepar. I partnerskap mellom homofile menn er risikoen for brudd en og en halv gang så høy. Samlivsbrudd er ofte personlige tragedier som etterfølges av psykiske problemer, rusmisbruk og redusert arbeidsinnsats. De samfunnsmessige omkostninger er store og langvarige, ikke minst der barn blir rammet.  

Internasjonal forskning viser at barn har det best der de får vokse opp med sine biologiske foreldrene som holder sammen innenfor ekteskapets ramme. Det finnes gode grunner til at samfunnet i sin lovgivning prioriterer ekteskapet mellom mann og kvinne som samlivsform.Nå finnes lite forskning på hva oppvekst med to foreldre av samme kjønn kan medføre for et barn, fordi ”kjønnsnøytralt ekteskap” er innført i svært få land og ganske nylig. Men omfattende forskning har vist de negative konsekvensene av at barn vokser opp uten far eller mor.  Det gjelder både skolepresentasjoner, rusmisbruk, tenåringsgraviditet, kriminalitet og helse.


Å oppløse det tradisjonelle ekteskapet mellom mann og kvinne og la ekteskap bli en fellesbetegnelse som dekker to som er glad i hverandre uansett kjønn, innebærer i seg selv en kulturrevolusjon. 

Har det virkelig gått opp for folk at den ekteskapsinstitusjonen som forutsetter at ekteskapet er mellom mann og kvinne, og som både menneskerettighetene og den kristne ekteskapsinngåelsen forutsetter,  nå juridisk sett er avskaffet i Norge?       

Alle ekteskap som er inngått før 1. januar 2009 er nå registrert som «kjønnsnøytrale ekteskap», alle ekteskap inngått etter denne dato likeså. Ingen av oss som er gift før denne dato er bedt om å gi sitt samtykke til dette. Mens homofile i partnerskap fikk velge om de fortsatt ville være registrert som partnere, fikk heterofile intet valg. Og loven fikk tilbakevirkende kraft. Dette er utgangspunktet for den rettssaken som Nina Karin Monsen har tatt initiativet til overfor staten, og som det er all grunn til å støtte opp om.


Vi må avvise på det sterkeste at hensynet til likestilling gjør det nødvendig å innføre en «kjønnsnøytral» ekteskapsinstitusjon. Tvert imot: Det er oppstått en ny diskriminering av barn som med statens godkjennelse allerede i utgangspunktet er fratatt far eller mor. Og det er oppstått en ny diskriminering av dem som vil fastholde det tradisjonelle ekteskapsbegrepet. De er blitt tvunget til å innordne seg den nye ekteskapsinstitusjonen – idet staten etter 1. januar i år bare kjenner ett ekteskap, nemlig det såkalt «kjønnsnøytrale».

* * * * * * * * * * *


La meg gå videre og se nærmere på uttrykket «de homofiles rettigheter».

Gang på gang har vi fått høre at de som kjemper imot det «kjønnsnøytrale ekteskap» bekjemper ”de homofiles rettigheter”. Rettighet er et positivt ord. Det bringer med seg assosiasjoner til menneskerettighetene.  Å være imot ”de homofiles rettigheter” lyder intolerant og klanderverdig.

I den rød-grønne regjeringens Soria Moria-erklæring fra 2005 stod det et eget avsnitt kalt ”Homofiles rettigheter” – uten at disse rettighetene var definert. Her kunne vi lese: ”Regjeringen vil gå inn for endringer i ekteskapsloven som åpner for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn”. Dette gikk regjeringen inn for uten at spørsmålet var utredet på forhånd! Den hadde sikret seg at loven ville få flertall i Stortinget uansett. Grundig utredning og debatt var ikke bare unødvendig, men uønsket.

La meg føye til at det  i kap 10 i erklæringen står et avsnitt om barn og familie. Jeg siterer: ”Regjeringen vil sikre og styrke barns rettigheter, og vil aktivt følge opp anbefalingene fra FNs ekspertkomite for barn som etterser at FNs barnekonvensjon følges opp.” Men regjeringen har ikke fulgt opp barnekonvensjonen. Tvert imot. Samtidig med ny ekteskapslov fikk vi ordningen med «medmor» i stedenfor far, som fører til at barn nå med myndighetenes velsignelse blir fratatt muligheten til å vokse opp sammen med sin far.

”De homofiles rettigheter” er stadig blitt gjentatt som trylleord som skal åpne dører. Men vi får aldri presisert hva disse rettighetene er. Det er ikke så underlig. Den som ser nærmere etter, vil finne at homofile ikke har noen særlige rettigheter som er nedfelt i menneskerettighetene. Diskriminering med grunnlag i kjønn og rase er omtalt og avvist i menneskerettighetene. Men seksuelle legning er aldri omtalt på linje med kjønn og rase.

Homofile har samme menneskeverd som andre.  Å mobbe og undertrykke mennesker fordi de er homofile, er forkastelig.  Men det finnes altså ikke noe som heter ”de homofiles rettigheter”. Å bruke et slikt uttrykk i kampen for at homofile skal kunne få inngå ekteskap, er manipulerende. 


Hva er homobevegelsens egentlige målsetting?

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) – som nylig har endret navn til  Landslaget for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner - vet godt at bare noen få homoseksuelle vil komme til å inngå ”likekjønnet ekteskap”. For LLH er det ”kjønnsnøytrale ekteskap” først og fremst et viktig skritt mot det langsiktige målet, som er full likestilling av alle seksuelle uttrykksformer som er basert på frivillighet. 

På LLHs hjemmeside leser vi: ”LLH ønsker et samfunn hvor individet selv kan velge fritt mellom ulike identitetskategorier.” Blant slike kategorier nevnes uttrykkelig lesbisk, homofil, bifil, sadomasochist, fetisjist og transvestitt. LLH ønsker å avskaffe ”det heteronormative kjønnsrollemønsteret i vårt samfunn”, det vil si et samfunn som beskriver samliv mellom mann og kvinne som det normale.

Legg merke til at LLH regner med at identitetskategorier kan velges. Her betraktes ikke homofili som noe medfødt. På dette punktet er det ulike syn blant homofile. Men det er naturlig å vente at mennesker som betoner idealer som frihet og selvrealisering vil være tilbøyelig til å betrakte også identitet som noe man velger. 

Det finnes en selvmotsigende dobbelthet i homofiles argumentasjon og strategi:  På den ene siden argumenterer man for likestilling og for «de homofiles rettigheter» ved å vise til at homofili er medfødt på samme måte som kjønn og rase. Det rettes derfor sterke beskyldninger mot enhver terapi som tar sikte på å endre seksuell legning. På den andre siden taler man om at seksuell identitet fritt kan velges som ledd i sin egen selvrealisering. Selvmotsigelsen er åpenbar.

Mye taler for at innføringen av «kjønnsnøytrale ekteskap» ikke er noe endelig mål. 

I den internasjonale homobevegelsen finner vi fremtredende personer som taler for ”likekjønnet ekteskap” mens de samtidig er motstandere av ekteskapet som institusjon.  Ellen Willis, professor ved New York University og en av de fremste forkjempere for ”enkjønnet ekteskap” i USA, argumenterer med at ”en legitimering av ekteskap mellom homoseksuelle vil være et angrep mot institusjonens hjerte og fremme demokratisering og sekularisering av det personlige og seksuelle liv”. Maria Bevacqua ved Minnesota State University hevder at kampen for homofile ekteskap må ”uløselig knyttes til en vedvarende kritikk av ekteskapet som institusjon”. Ekteskapet må enten radikalt omformes for å oppnå likestilling - eller avvikles, hevder hun.


Vi kan merke oss at regjeringen i sitt høringsnotat kaller innføringen av ekteskap mellom homoseksuelle et ”foreløpig” (!) siste ledd i en samfunnsutvikling mot et stadig mer rettferdig og mindre diskriminerende samfunn”. Målet er åpenbart et samfunn uten ”diskriminering”. I sin sammenheng er det vanskelig å forstå dette annerledes enn at departementet og LLH har sammenfallende mål, nemlig at alle samlivsformer basert på frivillighet skal være likestilte.

 

Ekteskapsloven og ”tidså